Løperen og joggeren – og alt det de ikke har til felles

”Hei, jeg så deg jogge forbi her om dagen!”. 

Skal du fornærme en løper, så er det akkurat dette du skal si.

De som løper regelmessig gjennom hele året er opptatt av at de ikke jogger, aller minst er de en jogger. En løper har løping som livsstil, det er en del av livet, en hobby. De er samlere. De samler på kilometer, på startnumre, på loggbøker, på løpesko, på folketomme skogstier, på finisher-trøyer, på løpevenner, på antall maratonløp. De samler kort sagt på tid til løping.

I løperens øyne har en jogger ikke denne helhjertede tilnærmingen. En jogger er av og på, og bruker eventuelt mer tid på andre aktiviteter. 

En løper kan også samle på underkategorier av type løpere og joggere, og lefler gjerne med disse. 

Tøymyknerjoggeren, for eksempel, er lett å ... lukte. Denne kategorien bruker klær som legger igjen en lang, syntetisk eim etter seg. Det tøymyknerjoggeren ikke vet, er at tøymyknermiddel er bannlyst blant løpere. Det ødelegger det tekniske tekstilet, men først og fremst foretrekker en ekte løper lukta av menneskelig kroppsvette framfor sterk såpelukt. Det gjelder spesielt i marka. 

Motejoggeren lukter ikke svette, og har det nyeste av absolutt alt. Sko, klær, pulsklokke. Hun – også kjent som en lookalike av de unge photoshopkvinnene på forsidene av alle verdens løpeblader – blir sjelden skitten, ses bare på korte turer i parken, eller på tredemølla når det regner. Men hun kan klinke til med å delta i rene kvinneløp som iForm-løpet og KK-mila.

De aller fleste av oss er opptatt av hvordan vi ser ut, men har ikke nødvendigvis det nyeste av alt. Det er uansett ikke så nøye, for Instagram-løperen viser stort sett hud og mest ansikt. Enkelte friidrettsutøvere er spesielt glade i å flashe den flate og definerte magen sin. Men flotte bein, det har de.  

I sosiale medier, mer enn i virkeligheten, finnes det kjempepositive mennesker. De griper hver eneste dag som det skulle vært den siste, og gjør andre glade med å legge på minst tjue smil og 30 hjerter. Når ekstra glade mennesker har fått kick på noe nytt, har de en tendens til å ta av, og vil at alle skal oppleve det samme:  »Kan ikke forstå at noen ikke kan like å løpe. Det er jo så enkelt! Nok en fantastisk tur! Ønsker alle en herlig løpetur!»

Nyfrelst-løperen kan være irriterende for de som ikke kommer over dørstokken, men også for Murakami-løperen. Dette er den kontemplative løperen som trives best i eget selskap. Og hvis det skal deles noe som helst fra et løp eller en tur, så handler det gjerne om hvor vondt eller hardt det var. Adjektiver som ”herlig” og ”fantastisk” er fraværende.

Murakami-løperen har fellestrekk med Tvangsløperen. Denne fylles med indre uro og dårlig samvittighet hvis ukens mål ikke blir gjennomført. Tankene kretser rundt antall kilometer og tunge ben. 

I den andre enden er Lystløperen, som ikke flipper om turen ryker. Lystløperen driver ikke rovdrift på seg selv, og er overhodet ikke interessert i intervaller. Men Lystløperen har tross alt en form for minimumskrav for antall turer per uke, fordi disse gir godt humør og overskudd. I motsetning til Murakami-løperen, er Lystløperen gjerne sosial, og setter pris på langturer med gode løpevenner. Blant disse er det lov å sitte ned på en markastue og skravle over en vaffel og kaffe før turen fortsetter videre. Også underveis er det lov å stoppe noen minutter, gjerne for å snakke om hvor rent og enkelt det er å løpe. 

Slik er det nødvendigvis ikke for Trendløperen. Denne lar seg lett rive med av treningsteorier som kommer og går, og trolig også overbevist om at lange kompresjonsstrømper og rødbetsaft vil gi nye personlige rekorder.

Litt som Born-To-Run-wannabe-løperen, som i kjølvannet av vekkelsesbølgen rundt den millionselgende boka begynte å løpe unaturlig. Det vil si på tå. Eller i sandaler i minusgrader.

Vi finner vel noen av disse blant Terrengfreakløperne også. De som lar skjegget gro og er helt imot asfaltløping. Denne kan bare løpe i skogen eller på fjellet, om det så må ta en time å kjøre dit, og tilbake. Øl drikker de gjerne, og snakker om det også – med referanser til mikrobryggerier. 

Vegetarløperen er også en livstil-løper. Men det er kostholdet som er det sentrale budskapet, ikke miljøvern. De ikler seg heller syntetisk tøy laget av plast, fremfor ull fra sauen. De tar gjerne bilder av mat og grønnsaks-shake, og legger ut på bloggen. Hvor de også skriver om de svært lange løpene de deltar i verden rundt. De er levende bevis på at det er mulig å løpe 180 km uten å være kjøtteter. Vi lever med andre ord i en annen tid enn da mennesket hadde ett mål med løpingen: Å løpe ned byttet.

Fettprosent-løperen har et stikk motsatt mål enn å løpe etter føde. Denne løper for å holde vekta på et lavest mulig nivå. Noen farlig lavt. Ortoreksi-løperen har også stålkontroll på alt som kommer inn i kroppen, og løpingen er en del av en sykt sunn livsstil. 

Tjukkasløperen deler ikke den samme lasten som de to sistnevnte. Tjukkasløperen hiver innpå i lange løp – vi snakker ultraløp – som han deltar i flere ganger om året. Han kommer i mål sikkert to kilo tyngre enn før start. Da tjukkasløpere sist ble observert gikk det i gel, potetgull og bøttevis med cola og sportsdrikk de 24 timene de løp, eller mer presist jogget og gikk rundt og rundt på Bislet. Humøret er det ikke noe å si på, til tross for ”uforklarlige” mageproblemer og hovne legger underveis. 

Baktroppløperen er heller ikke så nøye på det. Denne deltar også i mange løp i året, og kommer alltid inn til mål som en av de siste. Baktroppløperen kler seg gjerne fargerikt, ja til og med klovnenese kan være en del av kostymet. De setter pris på at medløpere og tilskuere ler og gir dem en hi-five. Hvis ikke er det fare for at du kan bli tatt for å være en surpompløper. 

En surpompløper er god på å klage. Det klages over været og det kjeftes på medløpere som uheldigvis kom til å dulte borti i trengselen på start. I mål har humøret sunket enda noen hakk – selv om det ble solid pers. Årsaken til det dårlige humøret er ene og alene løpsarrangøren sin skyld. Løypa ble lagt om 200 meter på grunn av veiarbeid, og det ødela hele løpsopplevelsen. Neste mål er derfor å få startnummerkontingenten refundert. 

Det er også mange eksempler på Grådigløpere, de kan spesielt spottes ved startnummerutdeling. Der er det sponsorer som deler ut gratisprodukter, for eksempel energiprodukter. Selv om det står  ”Please runners, only one each!” forsyner Grådigløperen seg skamløst, minst to fulle never. 

Jukseløpere er det til gjengjeld svært få av. Det er nemlig en ting alle kategorier med løpere har til felles: Vi lurer ikke oss selv! Heller føre opp en km for lite, enn en for mye. Men en sjelden gang kan det observeres en som tar en snarvei i et løp. Det hjelper ikke om det er snakk om bare 20 meter, det er å bryte jungelens lov – og slikt blir en uglesett av. 

Apropos jungel, Eventyrløperen er en liten, men dog voksende kategori. De har enten pensjonert seg 15-20 år for tidlig, eller de har en godt betalt deltidsstilling. Eventyrløperen er stadig på farten og deltar i eksotiske løp i inn- og utland. Flyr verden rundt, og er ellers opptatt av miljøet. Løpene blir helst lengre og mer utfordrende for hver gang. Fra Antarktis i 40 minus til ørkenen i 40 pluss, fra alpene og 26 000 totale høydemeter til asfaltstrekninger på 1000 km. Ingenting er for drøyt, så lenge hjertet kan slå. Men Eventyrløperen løper som regel ikke, det jogges og gåes. Terrenget de ferdes i gjør det heller ikke alltid mulig å gå engang, det hender det er så bratt at det må krabbes på alle fire. 

Perseløperen tenker annerledes. Denne velger de flateste og raskeste løypene. Berlin Marathon er gjerne et uttalt mål. Det leses treningsfilosofi og det løpes korte og lange intervaller. Rundetider fra øktene føres sirlig inn i loggboka og fokuset er generelt høyt. Det er lite som er overlatt til tilfeldighetene. De siste to ukene før løpet styrer de gjerne unna kollektivtrafikk og andre folksomme plasser hvor noen kan komme til å nyse eller hoste. Den mest seriøse perseløperen vil helst leve som en topputøver, og gjør vel så det. De siste dagene før løpet er de derfor mentalt ikke tilstede på jobben.

Det verste som kan skje en langt fremskreden Strava-løper er ikke å bli syk, men at GPS-klokka slokner under en kanonøkt. Da kan ikke treningen spores, og forblir ugyldig. Dette er et mareritt-scenario for en million mennesker. Disse sektmedlemmene lever i et sosialt nettsamfunn ala Facebook hvor de deler treningen sin. De er utpregede konkurransemennesker, og kappes derfor også om antall Likes og følgere. Men det utvises god sportsånd, man gir en tommel opp på erkerivalens økt. Det kan ses på som en slags gentleman´s agreement; ”jeg gir deg en Like, men da forventer jeg at du gir meg en tilbake senere, på den økta jeg gruser deg.”

Pulsklokkeløperen er også opptatt av detaljer. Derfor blir denne i stuss når indeksen ikke samsvarer med prestasjonen. Da må de spørre i løpegrupper om det er formen som er dårlig eller om noe er feil med pulsbeltet? Å lytte på dagsformen, eller sjekke hvilepulsen på den opprinnelige måten, er like utenkelig som et comeback for VHS-kassetten. 

Kartløperen har også en stor pasjon for detaljer, spesielt sort, brunt, blått og streker. Konkurranseinstinktet blant O-løpere er enormt. Det jaktes stadig på det perfekte løp. På sekundet skal de avgjøre hva som er raskeste vei til neste post. De mest nerdete lager også sitt eget lille venne-o-løp. Da er det ikke tilfeldig at løypa for eksempel blir seende ut som en blomst på kartet. Det viser bare at de har en estetisk tilnærming til det hele.  

Veldedighetsjoggeren er den minst egoistiske av alle. Men det er noen som synes det må være mest mulig ståhei rundt personen som skal samle inn pengene, og ikke så mye fokus på selve saken. 

Jobbjoggeren er litt ymse. For noen er det deilig gratistrim å jogge 5-10 km noen dager til og fra jobb, og koser seg med venner og familie om kveldene og i helgen. For andre er dette å drive med daglig volumjogging, et tilskudd til øvrig løping. Det samles kilometere på en effektiv måte, og topper disse med en ordentlig langtur i helgen, og ekstra intervalltrening noen kvelder i uka. 

Tourettes-løperen har som mange andre mennesker hengt seg opp i noe. Det betyr ulykke å løpe på selve fortauskanten. Skolissene må knytes om tre ganger, eller startnummeret må festes minst ti ganger før det er helt sikkert at det er riktig plassert på trøya. 

Veteranløperen slapper litt mer av. Dette er en løper som har holdt på siden ungdommen. Han tenker ikke lenger på hva han har på seg, gjerne to forskjellige sokker og en gammel trøye fra et løp på 90-tallet, og splitten i shortsen er like høy som på 70-tallet. Veteranløperen blåser dessuten ut snørr fra nesa med stor presisjon – og synes dagens løpere har helt feil fokus. 

Og skal jeg snakke for meg selv; en løpetur bør helst ikke ende på 7, 9, 11,13, 15 km – men 8, 10, 12, 14, 16 km.  Typisk for en Partallsløper er at hun ikke er god med tall, og er heller ikke sikker på hva som er forskjellen på tempo og hastighet. 

Så en ting er jeg sikker på:

Vi har alle vårt.

(Denne teksten er tidligere ikke publisert.)