Dagen startet som vanlig med en kaffekopp og sjokoladebit ute på trammen. Den beste måten å våkne opp på. Særlig nå om vinteren, med kald luft som kiler i ansiktet og utsikt mot Store Ble som ser ut som en pastellfarget marengskake når morgensola treffer. Fjellryggen ser også større ut, eller så er det bare at den visuelt kommer tettere på med snø og solskinn på seg. Landskapet får naturligvis andre kontraster på denne tiden.
Med regn og plussgrader i romjula, etterfulgt av noen få kuldegrader, har skisporene blitt harde og isete. Jeg tyr derfor heller til fjellski på skare eller minimalistiske løpesko med pigg i oppkjørte spor. Det er rett og slett drømmeføre nå for disse to aktivitetene. I bakgården her har det blitt kjørt med hundeslede og sporene er nå ganske harde – i dag ville jeg løpe.
Uten frokost innabords (tar gjerne den etter noen timer) satte jeg avgårde på en lett luftetur for å gi dagen en frisk start, maks tre kvarter. Først gjennom den åpne furuskogen bak hytta, videre over knauser og koller og langs en stor myr hvor jeg pleier å se spor fra tiur, og lynnedslag i gran og furu. Greinene står som svarte forbrente armer mot himmelen.
Etter noen få kilometer delte sporet seg, jeg valgte å fortsette i retningen jeg ikke har løpt før. Når jeg først var i gang, måtte jeg jo se meg om. Blodet bruste, for en kickstart på dagen, tenkte jeg idet jeg så et snøscooterspor og gikk i cirka 40 cm dyp snø bort til det. Scootersporet er mer hardpakka enn hundesledesporet, som ble litt tungt å løpe i.
Følte meg nå lett som ei fjær i forhold, ropte juhu og fulgte det innover, oppover og bortover. Piggene knatret på islaget. Måtte bare se hvor sporet tok veien. Utsikten ble bedre og bedre. Norefjell, Hemsedalsfjella og Blefjell. Litt til. Bare litt til. Overbeviste meg selv om at scooteren har kjørt til en vei jeg kunne løpe siste del mot hytta. Det ville bli en fin sløyfe, ifølge egen memorering fra kartet jeg har studert om kveldene. Det ville også være en hel del kortere, fremfor å løpe samme veien tilbake.
For jeg kjente jo etterhvert hugg av litt sult, tørst og slitne ankler. Ikke en åpen bekk var i sikte. Tirsdagens kuling hadde gitt en del snøfokk over glåmene og som ble seig å løpe i, og småkald å gå sakte i. Klokka viste at jeg hadde vært ute i over to timer allerede. Det var da jeg så at scootersporet var en blindvei, ved enden av en stor dam. Der snudde det. Valget sto mellom å ta sjansen på å fortsette i dyp snø i cirka 4-7 km eller ta samme veien tilbake. Prøvde meg på første alternativ, men etter noen hundre meter skjønte jeg at det ville bli strabasiøst, jeg var heller ikke skråsikker på retningsvalget.
Returen tok litt lengre tid. Jeg gikk mer enn jeg løp. Innimellom stoppet jeg helt opp og holdt pusten for å lytte. Ikke et pip. Men jeg så spor i den halvråtne snøen som jeg ville skulle være bjørnespor. Det var brede, store trykk etter...bjørneføtter. Men den elgen må ha vært diger, og gått med sjumilskritt - det er sikkert.
Bjørnen, som ligger i sitt lune hi sikkert langt fra Blefjell, minte meg på at jeg ikke kunne strene rett inn i dusjen når jeg omsider kom hjem. At jeg måtte bære inn ved og fyre opp. Og få i meg noe mat. Fettlageret til oss voksne kan for øvrig holde oss gående i «evigheter» på lav fart. Turen på 45 minutter ble til fire og en halv time. Nå har jeg spist cowboyfrokost og snart klar igjen for en middag. Det er 22 grader inne. Så jeg sitter ute og drikker ettermiddagskaffen og ser på solnedgangen. Himmelen glir fra sterk rosa til oransje.
2018 innebar så mye og mangt her oppe, men ikke så fin vinterløpetur som denne, tre dager inn i det nye året.
Comments